Eiendomsskatt: Hvilken takseringsmetode er mest rettferdig?
Ap og posisjonen valgte å omtaksere som følge av at regjeringen satte ned promillesatsen fra og med 2020. Da mistet kommunen ti-talls millioner kroner.
Aps stortingsrepresentant Tellef Inge Mørland stilte dette spørsmålet i Stortinget på vegne av lavinntektskommunen Arendal, og mange andre kommuner i samme situasjon: «Hva skal alle disse kommunene gjøre å finansiere etterspurte og lovpålagte tjenester?» Da svarte finansminister Siv Jensen, FrP, slik: «Da må disse kommunene omtaksere.» Det rådet har Arendal kommune fulgt.
Det finnes to måter å taksere på. Den ene er den kvikke og ressursbesparende. Da tar kommunen utgangspunkt i hva ligningsvesenet har ført opp som formuesverdi på boliger. Formuesverdien av boligen ganges opp, fordi ligningsvesenet kun fører opp 25% av boligens verdi. Den andre måten er mer grundig og derfor mer kostbar. Da gjennomfører kommunen en taksering av hver bolig gjennom å innhente alle opplysninger om boligen, vurdere huset utenfra og gjennom en rekke parametere anslå omsetningsverdien. Begrunnelsen for at bystyrets flertall valgte den sist nevnte metoden er at takstene best mulig bør avspeile eiendommenes verdi.
Høyre og FrP sa i bystyremøtet forleden at de vil foretrekke å bruke skatteetatens boligverdier ved utmåling av eiendomsskatt.
Rådmannen har sammenlignet kommunens takster, slik de nå foreligger, med skatteetatens boligverdier fra 2018. Tallene fra 2019 kunne ikke fremskaffes, men vil uansett være høyere enn tallene fra 2018. Informasjon om disse beregningene ble sendt til alle bystyremedlemmene før det ekstraordinære bystyremøtet torsdag den 4. mars.
Beregningene viser at kommunen ville tatt inn mer i eiendomsskatt hvis vi hadde tatt utgangspunkt i likningsverdien. Med bruk av ligningsverdien ville kommunen ha tatt inn nesten 52 millioner kroner, 7 millioner mer enn om en la de kommunale takstene til grunn – på de samme husene.
Nedenfor følger noen eksempler på hvordan de to ulike måtene å taksere på ville ha slått ut i ulike deler av kommunen. Noen tilfeldig utvalgte hus i hvert område er tatt med i tabellene.
De sjønære husene med brygge på Tromøya ville fått halvert sin eiendomsskatt om kommunen legger til grunn ligningsvesenets tall. Alle seks boligene på Songeheia ville fått økt eiendomsskatt. Flertallet av boligene på Myra ville også ha fått økt eiendomsskatt. Boligene på Hisøy, disse ligger nok ikke i Kolbjørnsvik, ville ha kommet ganske likt ut.
Selv om dette kun er eksempler så danner det seg et mønster. Hadde kommunen benyttet likningsverdi kunne en tatt inn mer i eiendomsskatt. Men aller viktigst, den sosiale profilen hadde blitt dårligere. Litt forenklet kan en si at folk i ordinære boliger i kommunen hadde måttet betale for husene i sjøkanten.
Vi er klar av at en del huseiere har fått en stor økning i eiendomsskatten. Det er grunn til å tro at det samme ville ha skjedd dersom kommunen hadde valgt å legge til grunn formuesverdien. Men da ville andre hus fått de største påslagene.
Hva som er rettferdig kan alltids diskuteres. Når kommunen først er avhengig av eiendomsskatt så er det vårt syn at det er rimelig at de boligene med høyest omsetningsverdi bør betale mer i eiendomsskatt enn boliger med mindre verdi. Slik vi leser tallene så vil den takseringen som er gjort bidra til en mer rettferdig taksering enn om vi hadde lagt ligningstallene til grunn. En god og grundig klagebehandling vil også være et viktig bidrag til rettferdighet.
Nina Jentoft og Atle Svendal, bystyrerepresentanter Ap