En forvirrende bopliktdebatt!

Torsdag 18. juni kommer sak om boplikten igjen på politikernes bord. Som vanlig er debatten upresis og preget av mye sammenblanding i media. For eksempel viser et bilde i et leserinnlegg i Agderposten onsdag båtlivet i byfjorden, med spørsmål om en vil miste dette? Hva har det med boplikt å gjøre? Feriegjest eller ei, mange som bor rett ved sjøen har, eller har tilgang til, en båt. Her ble det mange vikarierende argumenter fra Pensjonistpartiets Ingebjørg Godskesen, tatt helt ut av sin sammenheng. Dette er bare et eksempel på hvordan tilhengerne forsøker å vri debatten inn på feil spor og spiller på følelser og ikke hva saken egentlig dreier seg om. Det fortjener saken ikke. Til det er spørsmålet om boplikt alt for viktig for Arendals fremtidige identitet, bomiljøene, og etablering av et klasseskille i våre mest attraktive sjønære boområder. En utvikling vi nå ser akselerere og som bekymrer Arbeiderpartiet. 

Det uvanlige denne gang er at også rådmanns saksfremlegg er preget av store mangler, dessverre, og virker mer forvirrende enn klargjørende. Det er to spørsmål som er sentrale vedrørende boplikt: Hvor mange boliger er solgt på det frie markedet, uten at det etter noe tid (f. eks ett år) er registrert beboere i Folkeregisteret; og Hva betyr opphevingen av boplikt for prisene på boliger i våre regulerte boområder langs sjøen, når fritidsboligmarkedet løftes inn og kjemper om de samme boligene? Uten at disse spørsmålene er grundig belyst blir rådmannens fremlegg verdiløst. 

Høyresiden opphevet boplikten i 2014, mot advarsler fra blant annet Arbeiderpartiet. Frykten er at godt bemidlede feriefolk overtar for faste beboere/lokalbefolkningen i våre mest kjære, verneverdige, sjønære boområder.  Gradvis, men med merkbare konsekvenser for et levende bomiljø over tid. 

Opphevingen av boplikten har gitt akkurat de virkninger som Arbeiderpartiet fryktet. Mellom 2014-2018 kunne en anslå 320 boenheter i Arendal omsatt i det frie markedet uten at det var registeret personer i Folkeregisteret som bodde der ett år senere. Nå, to år senere, er dette tallet sannsynligvis høyere. Anslaget som det vises til baseres på Matrikkelen i kommunen og Folkeregisteret.  Prisnivået ble i en mastergradsoppgave ved UiA anslått til å ha økt i snitt 10 % langs kysten (i 2018) varierende fra 0 til 20-30 %. Det er grunn til å tro at prisene har fortsatt å stige på de mest attraktive enhetene ved kystlinja.

Det som er rart med denne debatten er at Høyrefolk ikke vil godta at denne utviklingen skjer - at det etterhvert blir vanskeligere og vanskeligere for den vanlige Arendalitt å realisere drømmen om et hus ved sjøen, og at det blir mer og mer krevende å beholde det ved generasjonsskifter.

 «Er det blitt flere hus med slukkede lys» - spør en bystyrerepresentant fra Høyre på sosiale medier, her om dagen. Svaret er ja, og i det alt vesentlig i de meget attraktive sjønære boområdene. En viktig årsak er prisveksten som følger av at en åpner markedet opp for fritidsboligsegmentet. Det er veldig rart å oppleve at det er høyresiden, som vanligvis er svært opptatt av markeder og markedskrefter, som stikker hue i sanden og nekter «å se» denne mekanismen. Den er helt i tråd med økonomisk teori. Når en regulering av et marked (som boplikt er) fjernes og etterspørselen økes (fordi fritidsmarkedet løftes inn i boligmarkedet til fastboende) vil prisene presses opp når tilbudet er tilnærmet konstant. Byggeforbudet i strandlinjen, og den strenge praktiseringen av denne som er signalisert fra nasjonalt hold, gjør boplikten mer aktuell enn noensinne. Boligmeklerne har i hvertfall forstått at her er det penger å hente. På Finn.no finnes nesten ikke en salgsannonse for boliger langs sjøen i Arendal uten at det står: «Det er ikke boplikt». Sjekk selv! Det har jeg gjort. Boligmeklerne har i hvertfall forstått dette meget godt!

v/Nina Jentoft, bystyrerepresentant Ap