Fornying og vitalisering har sin pris - del 2

Nina Jentoft, leder av kommuneplanutvalget i Arendal kommune, følger opp debatten rundt byutvikling og den vanskelige balansen mellom nærings-, bo- og besøksattraktivitet i Arendal.


I et forsøk på å skape debatt om byutvikling og hvordan vi fremover skal fortette i sentrum og i lokale knutepunkt, hadde jeg i fjor vår et oppslag i Agderposten med tittelen: «Fornying og vitalisering har sin pris». Gjennom dette oppslaget satt jeg fokus på en kultur som hadde vokst frem og som etter min mening nedprioriterte eller omgikk miljø, kultur- og estetiske hensyn i plansaker i kommunen.

Responsen på innlegget var langt større enn ventet, i form av leserinnlegg, mailer og direkte kontakt av fagpersoner og innbyggere generelt. Denne responsen tolker jeg dithen at diskusjonen er etterspurt av mange. Jeg håper at fokuset har bidratt til refleksjon og bevisstgjøring rundt den vanskelige balansen mellom nærings- bo- og besøksattraktivitet i byutvikling og en åpnere dialog mellom alle involvert parter.

Det er «in» å tenke miljø- og kulturvern i plansaker. Det kom frem i Arendal BYnatts byutviklingskonferanse 19. mai i fjor. Programmet denne dagen var skreddersydd for å kunne gi svar på spørsmålet om dagens vernepolitikk er fremtidsrettet når en samtidig ønsker mer næringsdrift, befolkningsvekst (fortetting) og aktivitet i sentrum og i lokale knutepunkt. Det ubetingete svar på dette spørsmålet er ja. Vi ble presentert eksempler på transformasjoner av bygårder i historiske sentrum, byggeprosjekter som ikke bare fornyer, fortetter og vitaliserer, men også gir en ny dimensjon tilbake til eksisterende bebyggelse og fellesskapsrommene, uten eller i liten grad å redusere innbyggeres boglede og trivsel. Ved å tenke nytt og å være kreative, kan vern og vekst gå hånd i hånd. Arbeiderpartiet mener vi må ta lærdom av de beste eksemplene fra Norge og utlandet.

I Arendal kommune har vi mange verneverdige miljøer, ikke bare i vårt historiske sentrum, men på Hisøya, Tromøya og i andre lokale steder som også opplever et utbyggingspress. Disse områdene må vi klare å ivareta identiteten til. Miljøet og kulturarven skal vi bruke til vår fordel, som en drivkraft i utviklingen.

Et samlet politisk miljø i Arendal ønsker flere arbeidsplasser og flere innbyggere. Størstedelen av innbyggerveksten vil komme i sentrum og lokale knutepunkt. Det betyr blant annet at vi må diskutere hva vi skal mene med «fortetting» på arendalsk.

Et av problemene i flere av sakene som har vært omstridte i Arendal er byggehøydene. Jeg har hørt rykter fra mer erfarne kommuneplanutvalgsmedlemmer om at en tidligere «enighet» der har vært at «utsikt er ingen menneskerett». Her følger jeg ikke logikken. Nei, det er kanskje ikke en menneskerett i forståelsen av at det er noe alle kan oppnå, eller at man i alle utbyggingssaker klarer å ivareta alles utsikt i like stor grad. Men utsikt representerer på den annen side en verdi i et marked. Når utbygger kan reklamere med nydelig utsikt utover for eksempel Galtesund i de nye blokkleilighetene i Barbu, og kan ta en høy pris for disse, reduseres gjerne verdiene av boliger som ligger i et nasjonalt verneverdig bomiljø i bakkant som har mistet sin utsikt. Vi må lære av disse sakene og være spesielt bevisste på at høyder og volum balanseres godt mot det eksisterende bomiljøet og naturen som allerede finnes på stedet. Dette må også gjelde i sentrale strøk, da mange av våre gode bomiljøer og kulturarv også ligger der.

Men i det historiske sentrum er det lite plass. Da er det lett å planlegge i høyden. Spennende er det imidlertid at når Narud Stokke Wiig Sivilarkitekter AS vant arkitektkonkurransen nylig for Fløyheia, men hvor de også inntok områdene helt ned til og med torget i sine planer, var en av styrkene ved deres tilnærming at de fant arealer i deler av sentrumsområdet vi ikke trodde vi hadde, og hvor utnyttelse i mindre grad ville komme i konflikt med eksisterende bebyggelse om de ble tatt i bruk. Tvert om ville utnytting av uutnyttede bakrom på bakkeplan kunne virke forskjønnende for de omliggende bygg og hele bomiljøet. Narud Stokke Wiig hadde også tanker om å bruke arealer vi allerede har på en mer samfunnsbyggende måte. De foreslår å bruke flate tak til annet enn parkering, som vi har enkelte steder i sentrum.

Toppleiligheter representerer også ofte en kontroversiell høydeøking. Et spørsmål en bør stille seg er om et fåtall leiligheter gir for lite igjen til fellesskapet ved en eventuell utvidelse. I følge Statistisk sentralbyrå bor det under to personer per leilighet i Norge. Politikere må ta et helhetlig samfunnsansvar. Det er forskjell på byutvikling og eiendomsutvikling.

I den nærmeste tid får Kommuneplanutvalget store saker til behandling som vil utfordre oss på flere av disse spørsmålene. I 2017 skal den bestilte sentrumsplanen til behandling. Planarbeidet skal blant annet prioritere og sikre de viktigste kulturhistoriske bygningene og bygningsmiljøet, avklare fasader, estetikk, byggehøyder og volum i sentrum, samt utrede kanal. Man skal se på flere boliger, næringsarealer, universell tilgjengelighet og etablering av grøntarealer og enda mer.

Videre vil saken om et bilfritt sentrum måtte løpe parallelt med sentrumsplanen og fortrinnsvis landes før sentrumsplanen vedtas, da den vil berøre gatebruksplanen. En av de store fordelene med å fjerne mange av bilene fra sentrumsgatene er at det gir oss mer plass i sentrum. Plass til å tenke alternativt: på grønne lunger, møteplasser, lekeplasser, næringsdrift ute og plass til å sykle og gå til fots. I et slikt perspektiv er det miljøet som mange mennesker vil bo i, besøke, handle og oppholde seg i, som blir kilde til vekst.

Flere av disse store sakene vi skal behandle vil måtte berøre den vanskelige balansen mellom nærings- bo- og besøksattraktiviteten som må ivaretas på en god måte. Skal god vekst i Arendal sikres er det den samlede attraktiviteten som teller.

Av/Nina Jentoft, Kommuneplanutvalgets leder, Ap

nina jentoft