Miljø- og kulturvern i Arendal – hvor står vi?

Noen refleksjoner fra kommuneplanutvalgets leder Nina Jentoft.

original_1478639537_7202601

Det er stor enighet blant politikerne om at det er viktig å bidra til fornying, vitalisering, sysselsetting og befolkningsvekst. Arbeiderpartiet ønsker en slik utvikling i hele kommunen. Som kommuneplanutvalgets leder får jeg den glede å behandle mange ulike forslag til reguleringsplaner. Det er både spennende og krevende på samme tid.

Basert på erfaringene med behandlingen av disse planene siden november i fjor, men også fra saker i forrige periode da jeg kun var bystyrerepresentant, gjør jeg meg noen refleksjoner rundt hvilken status miljø- og kulturvern er gitt i saksforberedelsene og den politiske behandlingen i Arendal de siste årene.

Saker av nasjonal interesse

Noen av planene vi behandler vil være i områder med et kulturmiljø av nasjonal interesse eller er vurdert å kunne påvirke slike områder negativt. To saker som mange vil gjenkjenne er nylig behandlede Langbrygga 19 - Grandgården og Barbusaken, behandlet i forrige periode.

Om Barbu uttaler vernemyndighetene i fylkeskommunen at de forutsetter at kommunen tar hensyn til landskapet og omgivelsene i Barbubukt i detaljplanlegging og tilrettelegging av «den nye bydelen». Maksimal byggehøyde må være 3 etasjer. Det må legges vekt på god plassering til det historiske og bevaringsverdige bygningsmiljøet. Om Langbrygga 19 skriver vernemyndighetene at Grandgården er del av et viktig og sårbart kulturmiljø rundt Batteriet. De skriver videre at høyder og volum som rager over dagens vil virke svært ødeleggende for bybildet i Arendal.

Miljømyndighetene varslet derfor innsigelse mot høydene i begge disse sakene. I begge saker på grunn av kulturmiljøet, verneverdige verdier og bygninger i bakkant. Med slike innsigelser liggende vil ikke sakene kunne fremmes for Kommuneplanutvalget. Disse må da tas hensyn til og planene justeres. Men ble det i tilstrekkelig grad gjort?

Forvaltningspraksis

I begge sakene hadde et flertall i Fylkesutvalget, altså politikere som sikkert kan like mye eller like lite om miljø- og kulturvern som kommunens politikere, valgt å legge fagfolkenes innstilling til side. Jeg er blitt fortalt at begrunnelsen for dette er at «når kommunen vil bygge ut, skal ikke fylkeskommunen blande seg inn i det». Den varslede innsigelsen fra fagfolkene er altså «ryddet bort» og oppgaven med å ivareta miljø- og kulturvern delegeres til oss, lokalpolitikerne. Slik fremmes disse sakene for Kommuneplanutvalget uten eller med svært liten hensyntaken i saksfremlegget til disse varslede innsigelsene.

Fylkeskultursjef for kulturminner kan løfte saken inn for Riksantikvaren, som bare tar saken opp om dette blir gjort. Men vi forstår jo ut fra situasjonen som er beskrevet over at det ikke kan være en spesielt enkel situasjon å stå i og at det da skal ganske mye til for å stoppe eller sterkt endre planen.

Dette er ikke bare en spesiell praksis, den var også ukjent for meg som bystyre(lokal)politiker i 4 år. Og har denne praksisen vært ukjent for meg, er den sikkert det for flere av bystyrepolitikerne også. Det er kritikkverdig i seg selv.

Dette er en praksis som sterk bekymrer meg, fordi: selv om de faglige merknadene står ved lag (og ligger vedlagt i saksdokumentene langt ute en plass), blir dette i liten grad vurdert i saksfremlegget fra administrasjonen, og konsekvent nedvurdert eller ikke vurdert i forhold til tiltakshavers vurderinger og økonomiske interesser. Det gir politikerne liten støtte i forhold til å ivareta miljø- og kulturvernspørsmål i sakene vi behandler.

Om vi har tilstrekkelig kompetanse på miljø- og kulturvern i kommunen i dag vet jeg heller ikke. Sannsynligvis vil det også være vanskelig å vektlegge slike «myke verdier» når fylkesutvalget har sagt at dette kan vi se bort fra.

Det reiser også et mer prinsipielt spørsmål om hvem som skal interessere seg for miljø- og kulturvern, og om en skal høre på fagfolk eller ikke. Arendal Arbeiderparti mener vi skal være kunnskapsbaserte og ta inn fagfolkenes synspunkter i vår vekting av de ulike argumentene for og mot.

Da Høyres ordfører, Einar Halvorsen, skulle takke av etter fire år i ordførerstolen ble Barbu-utbyggingen fremholdt som Høyres viktigste sak vedtatt i perioden. For tiden bekymrer Høyre seg for konsekvensene i Barbu, innestengingen av forbipasserende og manglende sjøutsikt fra rundkjøringen nå som de massive byggene vokser frem, og ønsker seg mer grønt. Var det mer park Høyre ønsket i forrige periode, burde de ha vist dette ved å avvise planen slik den lå. Nå er det for sent, selv fjerning av den såkalte «barnehagetomten» som ble enstemmig vedtatt i forrige kommuneplanmøte, kan ikke rette på det. Sett i ettertid må en lure på hvor Høyre har vært i denne saken. Har ikke de sett de samme illustrasjonene av bygningsmassene som oss andre? Eller er det kanskje nettopp fordi argumentene rundt miljø- og kulturvern ikke fikk sin fortjente fokus i saksfremleggene og derfor konsekvent ble oversett hos mange av lokalpolitikerne?

Grandgårdutbyggingen, uten sammenlikning med Barbusaken for øvrig, representerer også utfordringer vedrørende miljø- og kulturvern. Foruten Ap og SV var det ingen andre partier, heller ikke MDG, som vektla disse argumentene da saken var til behandling. Slik ble en 5. etasje vedtatt, til tross for fagfolkenes innvendinger om at denne høyden rager godt over det eksisterende bygningsmiljøet på tuppen av langbrygga og lukker bakenforliggende kulturverdier inne.

Et delegert ansvar til lokal politikerne

Praksisen som er beskrevet over krever mye av lokalpolitikerne, som må ta dette ansvaret som er delegert til oss. Man må være sterk for å velge å vektlegge de «myke» argumentene som ofte også er vanskelig å tallfeste og derfor få støtte for. Du får raskt stemplet «lite næringslivsvennlig».

Men kanskje er det nettopp å endre kursen litt her som skal vise seg å være fremtidsrettet og i næringslivets interesse på sikt. I fremtiden vil aktuelle tilflyttere og besøkende vektlegge uberørt natur og vernet og ivaretatt kulturmiljø i større grad enn i dag. Skyter vi oss selv i foten ved den kulturen som har fått utvikle seg i Arendal hvor vernet av miljø- og kulturminnet egentlig er en vits og gang på gang taper for næringslivets og kapitalens slagkraftige argumenter uansett tiltakets utforming? Ved å sette fokus på disse spørsmålene ønsker jeg å åpne opp for diskusjoner og refleksjon som forhåpentligvis kan bidra til en bedre ivaretakelse av miljø- og kulturvern både administrativt og politisk fremover.

Av/Nina Jentoft, leder av kommuneplanutvalget (Ap)