Vi trenger flere kvinnelige rollemodeller

Trenger flere type rollemodeller på Agder!

Norge er den likestilte to-inntektsfamilien nokså bredt forankret politisk sett. Det betyr ikke at alle skal jobbe fulltid gjennom hele arbeidslivet, men at det er et politisk ideal om at alle skal bidra til fellesskapet ved å arbeide så mye som mulig når det er mulig.

I vårt samfunn har vi derfor tilrettelagt med mange ordninger som skal gjøre det enklere å kombinere yrkesaktivitet med familieliv. Målet med mange av ordningene er å tilrettelegge for fleksibilitet når man er i arbeid, eksempelvis fleksitid og deltid, eller tre ut av arbeidslivet i visse perioder, eksempelvis ved fødsel eller sykdom. Storsamfunnet har videre tilrettelagt for familiers yrkesaktivitet ved å bygge ut barnehageplasser, skolefritidsordninger og eldreomsorgen. Målet er å tilrettelegge for at flest mulig kvinner og menn er i inntektsgivende arbeid.

I lys av den nylig publiserte Likestillingsmonitoren for Agder og nyere forskning, er det imidlertid grunn til å spørre om denne modellen finner sin gjenklang på Agder. Spørsmålet stilles i lys av forskning som viser at Agder er den regionen med mest skepsis til likestilling i befolkningen (Magnussen m.fl. 2012), med minst likestilt arbeidsdeling i hjemmet (Lima og Steen Jensen 2012), og at regionen fortsatt henger betydelig etter når det gjelder kjønnslikestilling på arbeidsmarkedet, innen utdanning og politiske verv.

Sistnevnte er dokumentert i Likestillingsmonitoren Agder for 2008-2015 (Senter for likestilling ved UiA og Agderforskning). En av indikatorene som Agder scorer svakest på, er deltidsarbeid. I de fleste Agder-kommunene har andelen kvinner som jobber heltid økt, men økningen er ikke stor nok til å redusere forskjellene i deltidsarbeid mellom Agder og resten av landet. I stedet har forskjellene blitt enda større. Hva er det som gjør at denne forskjellen er så vedvarende?

Nyere forskning (Andersen og Aarseth 2013) tyder på at hva som motiverer par til å velge den likestilte to-inntektsfamiliemodellen, og hva som oppleves utfordrende, må studeres med utgangspunkt i et klasseperspektiv. Forskerne viser at det er en sammenheng mellom hvordan parene begrunner sin tidsbruk og organiserer sine liv, og hvor i arbeidsmarkedet de er posisjonert.

Ifølge forskerne passer den likestilte familiemodellen som hånd i hanske med middelklassens karriereorientering: «De høyt utdannede kunnskapsarbeiderne gir uttrykk for en sterk identifikasjon med jobben og vektlegger en jobbrelatert selvutfoldelse. Så dypt stikker denne orienteringen at den også omfatter en vektlegging av partnerens muligheter til å forfølge egen karriere». I tillegg ønsker begge foreldrene å ha en nær relasjon til barnet eller barna. I disse familiene anses det som urimelig at den ene skal kunne unndra seg familiearbeidet når det går på bekostning av partnerens mulighet for selvutfoldelse. I presset mellom arbeid og familie, blir kvalitetstid hjemme ofte definert som familieprosjekter hvor eksempelvis husarbeid og matlaging utføres sammen med øvrige familiemedlemmer. «Familiekosen» handler om å gjøre ting sammen, og i mindre grad om hvor rent det er hjemme. Tidsklemma for disse parene er å finne en riktig balanse mellom jobbens og familiens krav innenfor et relativt fleksibelt arbeidstidsregime.

Også lønnsarbeiderparene som ble intervjuet opplevde et tidspress mellom arbeid og familie. I intervjuene med disse parene kommer det tydelig fram at familien kommer først: «Felles for mennene og kvinnene er at de vektlegger viktigheten av å ha en jobb som er tilpasset familiens behov. Det er familien og ikke jobben som skal danne utgangspunkt for prioriteringene». Framfor å lage husarbeidet til familieprosjekter, valgte disse parene å gjøre husarbeidet alene for så å ha kvalitetstid med familien foran tv-skjermen og/eller være aktive sammen med barna i eller utenfor hjemmet. Målet var å ha ting på stell hjemme først for så å kunne ha bekymringsfri tid sammen med resten av familien etterpå. Til forskjell fra to-karriereparenes mer fleksible arbeidshverdag må lønnsarbeiderparene som regel forhold seg til faste arbeidstider til krav om tilstedeværelse i hele arbeidstiden. Tidsklemma for disse parene var å finne rom til både hjemmets plikter og kvalitetstid med familien innenfor et relativt ufleksibelt arbeidstidsregime.

Felles for parene som ble intervjuet er at de jobber heltid. Det denne forskningen gir et innblikk i er hvordan disse middelklasse- og arbeiderklasseparene, med utgangspunkt i den jobbsituasjonen de har, og de ønskene de har for familielivet, har ulike opplevelser av hvor skoen trykker (Andersen og Aarseth 2013).

Kanskje har den offentlige likestillingsdebatten på Agder i for stor grad blitt drevet fram av middelklassens perspektiv og det politiske idealet om den likestilte to-inntektsfamilien. En del familier på Agder opplever nok at debatten i liten grad har rom for, eller anerkjenner, deres valg. Denne problemstillingen kan også være aktuell i forhold til å jobbe heltid versus deltid.

I spørsmålet om hvorfor deltidsarbeid fortsatt er høyt på Agder, handler det trolig ikke bare om arbeidsgivernes muligheter til å tilby hele stillinger, og ulike skift- og turnusmodeller, men også om hvordan familier på Agder ønsker å innrette sine liv og hvilke valg de tar. Selv om retten til heltidsstillinger står høyt på dagsorden blant fagforbundene som organiserer innen helse- og omsorgssektoren, har de nødvendigvis ikke alle medlemmene med seg når det gjelder å faktisk velge heltid.

I Heltidsprosjektet i Kristiansand kommune (2007-2010) talte svært mange av informantene varmt om store deltidsstillinger (gjerne 80 %) framfor «påtvunget» hel stilling (Hallandvik og Olsen 2011). Argumentene knyttet seg ofte til ønske om fleksibilitet, og mange var opptatt av at retten til å velge arbeidstid ikke måtte fortrenges i likestillingens navn. Disse holdningene tyder på at deltidskulturen fremdeles har godt rotfeste i en sektor som sysselsetter mange kvinner.

Blant informantene i Kristiansand kommune som fikk hel stilling, svarte samtlige at Heltidsprosjektet var et godt initiativ. Heltidsstilling var ikke førstevalget for alle, men når de først ble «tvunget» inn i det, fungerte det bra og de opplevde at det gikk fint an å kombinere hel stilling med familieliv. For enkelte påvirket heltidsstillingen privatlivet ved at muligheten til husarbeid og deltakelse i frivillig arbeid/foreningsliv ble redusert, men de hadde likevel funnet gode løsninger på det.

Disse erfaringene på individnivå er viktige i en arbeids- og familiekultur der deltid dominerer. Eksempelets makt kan således ha stor betydning for endringer av lederes og ansattes holdninger til å jobbe heltid. Å «framsnakke» heltid og likestilling knyttet til huslige oppgaver og omsorg er viktig dersom man ønsker å bygge en heltidskultur der deltidskulturen i dag dominerer. Det er ikke nødvendigvis noen motsetning mellom idealet om en likestilt to-inntektsfamilie og vektlegging av familiens hverdagsliv og fellesskap. Det denne likestillingsmodellen utfordrer er den kvinnelige dominans knyttet til husarbeid og omsorgsoppgavene, og den konsekvens det får for kvinnens valg av arbeidstid.

Basert på denne forskningen vil vi hevde at det er behov for nye og flere kvinnelige rollemodeller på Agder. Samfunnet er mangfoldig og vi trenger derfor ikke bare norske middelklasseidealer, men også å løfte fram både arbeiderkvinner og innvandrerkvinner som har valgt den likestilte to-inntektsfamilien som modell.

Nina Jentoft og Torunn S. Olsen

Universitetet i Agder